Etterretningsskip

Etterretningsskip er spesialutstyrte fartøy designet for å samle inn informasjon om militære kapasiteter og aktiviteter gjennom avlytting og signaletterretning.

Etterretningsskip opereres vanligvis av statlige mariner eller etterretningstjenester. For å unngå arrestasjon av overvåkede stater, opererer de ofte i internasjonalt farvann nær sjømilitære øvingsområder, missilskytefelt eller marinebaser.^[1][2] Derfra overvåker de fartøys- og flybevegelser, missiloppskytinger og øvingsaktivitet, samt avlytter og dekoder kryptert kommunikasjon, radar- og sonarutsendelser. En viktig funksjon er bruk av passiv sonar for å identifisere individuelle støysignaturer fra undervannsbåter, noe som bidrar til antiubåtkrigføring.^[3][4]

Bruken av etterretningsskip for elektronisk etterretning startet under den kalde krigen og er nå vanlig blant stormakter og mange kyststater.^[4] De første skipene var ofte ombygde krigsfartøyer eller sivile fartøyer, som trålere. Sovjetunionen benyttet spesialutrustede trålere for å overvåke USA og NATO.^[5][6]

I Norge begynte bruken av innkjøpte eller innleide fiskefartøyer som etterretningsskip tidlig på 1950-tallet. Disse fartøyene var forkledd som vanlige fiskefartøyer og ble drevet av sivile rederier. Det første spesialbygde etterretningsskipet i Norge var MS «Eger».^[7]

I 1966 ble MS Eger erstattet av «Marjata», en ombygget hvalfanger eid av Forsvarets forskningsinstitutt. Den andre Marjata, levert fra Mjellem & Karlsen Verft, kom i tjeneste i 1976.^[8]

I 1995 ble den tredje Marjata introdusert med et unikt strykejernformet skrog, en «ramform» for å gi en stabil sonarplattform. Den fjerde Marjata ble satt i drift i 2017. Den tredje Marjata fortsatte i tjeneste under navnet «Eger». Dette siste fartøyet er det første norske etterretningsskipet som offisielt driver etterretning mot den russiske Nordflåten.^[9]