Kurdisk oppstand i Iran 1979–1983

Kurdisk oppstand i Iran 1979-1983 var en intern konflikt i etterkant av den iranske revolusjonen mellom det nye iranske regimet som innførte et islamistisk styresett og den kurdiske opposisjonen som ønsket politiske og nasjonale rettigheter for den kurdiske minoriteten i nordvestlige Iran. Etter fire år med intense og blodige stridigheter var oppstanden slått ned av det iranske militæret i 1983 i ly av Irak-Iran-krigen.

I forbindelse med den sovjetiske okkupasjonen av det nordlige Iran under annen verdenskrig var en separat stat, Mahabad-republikken, dannet for den kurdiske minoriteten ved siden av en aserbajdsjansk republikk i 1946. Etter at de sovjetiske okkupasjonsstyrkene hadde trukket seg tilbake, opphørte den aserbajdsjanske republikken i juni 1946 etter at makthaverne frivillig gikk over til Persia. Etter at republikken var sikret av det persiske militæret rykket perserne inn i Mahabad-republikken, som da var i oppløsning, i desember 1946. En av dem som unnslapp den persiske overtakelsen av republikken var sjefen for militæret, Mustafa Barzani, som sammen med fem hundre andre rømte til Sovjetunionen for et langt opphold der, fram til 1958. Barzani returerte til sitt hjemland i Irak og startet de kurdiske oppstandene mot irakerne.

I mellomtiden hadde de gjenværende opposisjonelle i Kurdistans demokratisk parti i Iran (KDPI) gått under jorden. Som marxistiske eller kommunistiske partiorganisasjon med nære bånd til Sovjetunionen, var de utsatt for undertrykkelse og forfølgelse av sjah Muhammed Reza Pahlavis regime, som bekjempet all venstreorientert opposisjon under den kalde krigen. I årene fra 1967 til 1968 startet KDPI-aktivister et opprør som varte i 18 måneder, før de persiske militære hadde knust oppstanden. Ved ideologiske bånd var KDPI med i en felles front av venstreradikale opposisjonelle i hele Persia som gradvis vant seg styrke utover 1970-tallet.

Den iranske revolusjonen startet i 1978 med spontale protester, som ble forsøkt stoppet, og stigende konflikter med arbeiderklassen. Etterhvert sluttet studentene og middelklassen, som var kommet i konfrontasjon med det strenge regimet under sjahen, seg til. Kurderne deltok i protestene og aksjonene mot det persiske regimet, som hadde vært undertrykkende mot kurdisk kultur siden 1950-tallet, og snart var et væpnet opprør på gang i vinteren 1978 til 1979 i nordvestlige Persia. Men det var lojale kurderne i militære avdelinger overfor sjahen, som i økende grad var benyttet mot demonstrantene som under svarte fredag i 1978, som flere steder skapte spenning mellom perserne og kurderne. Dessuten hadde de ideologiske motsetninger mellom de islamistiske revolusjonære og de marxistiske revolusjonære blitt mer uforsonlige med flere og flere sammenstøt i vinteren.

De kurdiske politikerne hadde likevel håpet på et tøvær med utvidede rettigheter for den kurdiske minoritet med omfattende selvstyre for «det østlige Kurdistan». De lykkes å samle de ulike fraksjonene i iransk Kurdistan under enslig politisk ledelse uten større vanskeligheter i februar 1979, og oppnådde kontakt med de nye makthaverne i Teheran med Ayatollah Khomeini som hadde blitt landets største autoritet. Men de oppdaget til deres bestyrtelse at ayatollahen var fundamentalistisk i spørsmål om religion, statsstyre og ideologiske stridsspørsmål uten toleranse for kompromiss eller politisk handel med «fremmede lære». En blodig innbyrdeskrig mellom de venstreradikale og islamistene som fortsatte i Iran med bomber, snikmord og geriljaoperasjoner for flere år framover, var startet. Khomeini ønsket en islamsk enhetsstat uten plass for autonome områder i teokratisk regi.

Allerede før Khomeini hadde landet ved Teheran, var de første væpnede sammenstøtene i Kurdistan oppstått. Tre uker etter han ankom den iranske hovedstaden, brøt de første kampene ut mellom de kurdiske opposisjonelle og de iranske militære underordnet ledelse fra revolusjonære komiteer. På den kurdiske siden var opposisjonen delt, den islamistiske fraksjonen ledet av Ahmad Muftizadeh, KDPI-partiet ledet av Abdol-Rahman Qasemlu og den radikale fraksjonen ledet av Shaykh Ezz ad Din Husaini. Muftizadeh ville akseptere det nye regimets bestemmelser for Kurdistan, mens de to sistnevnte erklærte at de ønsket en utvidelse av Kurdistan til å inkludere alle områder befolket av kurdere med kurdisk som offisielt språk samt kurdisk dominans i de lokale myndighetene og statsorganene, blant dem sikkerhetsstyrkene, i en autonom republikk. Dette ville ikke Khomeini aksepterte.

Etter de første sprede kampene våren 1979 hadde Khomeini konsolidert sin maktovertakelse etter flere uker med blodige, og dels opprørende utrenskninger, indre strid, innskrenkelse av rettigheter på de fleste felt i sommeren. Etter å ha utnevnt seg til øverstkommanderende for de iranske styrkene beordret han 19. august alminnelig mobilisering mot den kurdiske oppstanden og erklærte jihad mot kurderne, som var betegnet som gudløse og vantro ved at disse er sunnimuslimsk. Sammen med de iranske styrkene sendte han sin bøddel, den sjiamuslimske geistlige Saqeh Khalkhali, som i løpet av to uker henrettet over 200 kurdiske menn etter standrettsdom.

Grensebyen Paveh falt kort tid etter offensiven hadde startet. Regjeringsstyrkene avanserte mot storbyen Sanandaj, som ble oppgitt av de fåtallige kurdiske opprørerne som kunne ikke forsvare et så stort område. De trakk seg opp i fjellene i nordvest, ved sjøen Urmia, der de fremdeles holdt byene Saqqez, Bukān, Mahabad og grensebyene mot Irak. De regulære enhetene var, i større grad enn de nydannede pasdaran-revolusjonære styrkene, satset inn i en hurtig offensiv med helikopteroperasjoner mot posisjoner bak opprørernes linjer. Den 24. august ble byen Saqqez angrepet og lagt under beleiring av iranerne, som fortsatt videre mordover mot byen Mahabad. Begge byene falt 3. september 1979. Med byene tatt, måtte kurderne trekke seg mot grensen der de kunne få assistanse fra Saddam Hussein, som i juli hadde innsett at den politiske situasjonen i Iran ville lede til skadevirkninger i Irak om det ikke ble gjort noe mot den mer agitatoriske Khomeini. Khomeini hadde reist flere radiostasjoner med oppmuntring til å gjør opprør mot regimet i Bagdad.

Krigen i fjellene i iransk Kurdistan ble hardere med irakisk assistanse til opprørerne, som fikk våpen mot fly og helikoptre. I det første året var 2 kampfly og 30 helikoptre skutt ned. Konflikten ble overskygget av den stadige mer intense grensekrigen med Irak som hadde pågått siden april 1980.

Den 22. september 1980 brøt det ut en større krig mellom Irak og Iran, Irak-Iran-krigen, etter at opptil 200 000 irakiske soldater i tre til fire korps rykket over grensen fra nord til sør. Mot den iranske delen av Kurdistan var Iraks første korps med fire infanteridivisjoner, med 4. og 11. divisjon i spissen deployert av irakerne. I begynnelsen var deployeringen bare for et forsvar av innfartsveiene inn i nordlige Irak, men etter invasjonen hadde kjørt seg fast i sør startet de irakiske styrkene i 4. infanteridivisjon fra 1. korps deres egne offensiver inn i Marivan-området fra Panjwin i desember 1980. Offensiven fortsatte nedover Marivan-dalen og flere fjellene mot Sanandaj før irakerne stoppet. Med dette hadde irakerne dannet et brohode som de kurdiske opprørerne i KDPI kunne benyttet, for med Marivan-området var innfartsveien til Halabja ved Darbandikhan-reservoaret sikret for KDPI som etablerte deres baser i nærheten av Halabja. Den 28. og den 64. iranske infanteridivisjonen som holdte stand, var ikke i en posisjon til å stanse irakerne fra å erobre store områder som strategisk sett var lite viktig for iranerne.

Med de nye baser kunne KDPI økt sitt antall geriljasoldater til mellom 7 000 og 10 000 mann med støtte av mellom 15 000 og 20 000 geriljakrigere som bare kjempet i deltid. En politisk allianse av flere kurdiske fraksjoner deriblant PUK og opposisjonsgrupper mot Khomeini var dannet med frontlinjene i Kurdistan. I våren 1981 gikk de kurdiske opprørsstyrkene til angrep i en våroffensiv med stor suksess, støttet av det irakiske flyvåpenet.

Våroffensiven i Kurdistan var forsøkt bekjempet av det iranske flyvåpenet og hærens helikopterstyrker, men tross store tap under luftkampene hadde irakerne desimerte de iranske skvadronene for verdifulle kampfly. Etterhvert ble flere fly inoperative og måtte holdes på bakken. Tapet av assistanse fra de iranske kampflyene, som var meget viktig i årene 1979 og 1980, fulgte til rask avansement for de kurdiske opprørerne. Staben for de iranske styrkene kunne ikke forsterke det lokale forsvaret idet alle krefter var konsentrert mot sør for fremtidige offensiver i Khuzestan. Sommeren 1981 hadde kurderne tatt flere byer inkludert Bukān, Mahabad, Saqqez, Sanandaj og Urumiyeh opptil hundre kilometer inn i iransk Kurdistan.

Fra nord og øst startet iranerne i september 1981 en ny offensiv. Med pasdaran-styrkene og regulære enheter ble det tatt kontroll over veistrekningene gjennom Kurdistan, og med helikoptre ble byene Mahabad, Piranshahr, Sanandaj og Urumiyeh gjenerobret. Iranerne ble etter offensiven nødt til å elimintere de samme motstandslommene spredt rundt om på høsten og vinteren 1981. For å komme en ny kurdisk våroffensiv i forkjøpet lanserte iranerne en viktig offensiv i april 1982. Den iranske våroffensiven ble en suksess, for de kurdiske opprørsstyrkene ble stoppet og drevet tilbake fra deres posisjonene man hadde tatt for den planlagte offensiven.

I juni startet kurderne deres lenge planlagte motoffensiv. Motoffensiven ble slått tilbake av iranerne, som gradvis drev tilbake de fåtallige kurdiske styrkene som hadde lidd stor tap under kampene dette året.

Fra september til november 1982 hadde en ny iransk offensiv fra Urumiyeh utviklet seg til et stort slag mellom kurdiske geriljastyrker og iranske regulære og paramilitære styrker hvor iranerne behersket veiene mens kurderne kontrollerte høydene og fjellene langs grensen. Været stoppet kampene da vinteren kom sent i november. I mars 1983 startet iranerne deres andre våroffensiv med store styrker, som gav dem en overlegenhet i som tilsvarte fire menn mot en kurdisk mann, i tillegg til overlegen ildkraft. På sommeren og høsten hadde kurderne konsoliderte deres posisjonene ved Saqqez, Bukhān og Mahabad tross angrep fra iranerne. I våroffensiven klarte iranerne etter betydelige innsatser å erobre disse strategiske viktige posisjoner og fordrev opprørerne fra det indre av iransk Kurdistan mot grensene.

Sommeren 1983 hadde iranerne konsentrert store styrker, som var frigjort fra sør etter det første slaget ved Basra, i Kurdistan for en storoffensiv som startet den 23. juli 1983. Etter en uke med konstant kamp og stor suksess hadde iranerne tatt over de viktige fjellene langs grensen med deres luftbårne avdelinger og de dannet et brohode for deres kurdiske allierte i Kurdistans demokratiske parti i Irak (KDP(. Med operasjon Val-Fajr 2 var den kurdiske oppstanden siden 1979 avsluttet.

Med tapet av deres baser og innfartsveier til Irak, samt sterk militær nærhet i Kurdistan, hadde de kurdiske opprørsstyrkene mistet deres kapasitet for en krig i større skala etter de større kampene i 1981 til 1983 som så flere titusener av menn bare på den kurdiske siden.

Slutten på de siste stridighetene kom i 1985 med et politisk oppbrudd mellom KDPI og fronten av opposisjonelle opprettet av Saddam Hussein mot Khomeinis regime i Teheran. KDPI tok kontakt med de iranske myndighetene for forhandlinger, men det var tatt ille opp av allierte som den radikale fraksjonen Komala, en venstreradikal partiorganisasjon som angrepet KDPI med våpenmakt. De politiske begivenhetene ledet til kraftige kamper sommeren og høsten.

I juli 1985 startet en langvarig strid mellom de irakiskstøttede kurderne og de iranskstøttede kurderne støttet av deres allierte fra Irak og fra Iran. Kampene sluttet i midten av september, i et inferno av kraftige kamper på alle kanter i og omkring Ruwandez-dalen og mot nord og sørvest for byen Piranshahr med tap av flere tusener døde på begge sider. Iran vant kampene ved å sikre seg posisjonen som den dominerende kraften i Kurdistan med deres allierte kurdere i KDP, eliminterte KDPI som avgjørende maktfaktor. I et eneste slag var 2 000 drept i løpet av ti timer mellom partene.

Med det blodige oppgjøret om herredømmet over grensetraktene i Kurdistan mellom Irak og Iran hadde de kurdiske opprørerne i østlige Kurdistan utspilt deres rolle under Irak-Iran-krigen. For resten av krigen var den kurdiske motstanden mot regimet i Teheran bare et irritasjonselement.

Oppstanden som hadde startet i mars 1979, er ikke formelt avsluttet mange år senere selv om åpen strid hadde opphørt i den iranske Kurdistan siden 1985 med få episoder av voldsbruk og terroristshandlinger.

Hvor mange som har omkommet under den kurdiske oppstanden i årene fra 1979 til 1983 er ikke kjent, og det er ulike anslag fra ulike kilder. Ifølge en selvstendig kilde var 10 000 kurdiske militante drept. Ifølge Kurdistans demokratisk parti i Iran døde 54 000, hvorav 4 000 væpnede medlemmer av partiet. Ifølge Cordesman ble 27 000 kurdiske opprørssoldater drept. Flere tusener skulle ha vært henrettet av regimet i Teheran etter standsrett eller uten lov og dom.

• The Lessons of Modern War Volume II The Iran-Iraq War av Anthony H. Cordesman og Abraham R. Wagner 1991 ISBN 0-8133-0955-7
• The Iraq-Iran War 1980-1988 av Efraim Karsh, 2002 ISBN 1-84176-371-3
• Det hendte 79 årsbok av IPA Distribusjon AS, Oslo 1980
• Det hendte 80 årsbok av IPA Distribusjon AS, Oslo 1981

• Er kurderne en pariaminoritet? Sosiale artikler
• Irak Iran Tyrkia Kurdistan bevegelsene 1979-1995