Pianisten

Pianisten (engelsk originaltittel: The Pianist) er en biografisk film fra 2002, regissert av Roman Polański og med Adrien Brody i hovedrollen.^[1] Filmen er basert på selvbiografien til Władysław Szpilman. Han er en polsk jøde, og filmen handler om hans liv i Warszawa under andre verdenskrig. Historien slutter med den sovjetiske innmarsjen i Warszawa i januar 1945.^[2] Filmen retter tilbakeblikk til enkeltmenneskenes godhet og tilgivelse.

Den ble tildelt tre Oscars og gullpalmen i Cannes.

Polanskis innspilling ligger nær det litterære forelegget i konkrete detaljer og i den kjølige, beherskede tonen. Filmen er fortalt kronologisk uten kryssklipping, montasje eller andre spesielle virkemidler. Polanski unnslapp selv gettoen i Krakow 7 år gammel og mistet moren i Auschwitz.^[2]

Pianisten (2002) foregår i Warszawagettoen, under Warszawaoppstanden i 1944 og tiden etter. Filmen er basert på Władysław Szpilmans memorar fra krigen Śmierć miasta ("byens død", 1946). Boken var uakseptabel for kommunistene og ble trukket tilbake. Boken var lenge ukjent utenfor Polen. Arthur Rubinstein forsøkte å få den publisert i vest på 1970-tallet. Wolf Biermann fikk den i 1998 publisert i tysk oversettelse.^[3][4] En fullstendig versjon av Szpilmans historie ble gitt ut i Polen i 2001.^[5]

Szpilmans memorar inspirerte den polske filmen Miasto nieujarzmione ("byen som ikke forsvant"; 1950; opprinnelig tittel Robinson Warszawski med tittel som relateres til Robinson Crusoe) regissert av Jerzy Zarzycki. I denne filmens fremstilling er de polske kommunistene heltene i samarbeid med sovjetiske styrker og Armia Krajowa får sammen med tyskerne skylden for katastrofen (i en tidlig versjon av filmen omtales Armia Krajowas ledelse som fascister). I stedet for en overlevende jødisk pianist (Szpilman) er hovedpersonen en etnisk polsk arbeider. Det opprinnelig prosjektet Robinson Warszawski var basert på samtaler med Szpilman våren 1945 og både manus og innspilt film ble omgjort flere ganger for bli politisk akseptabelt. De tidligere versjonen av manuset og filmen ble kritisert blant annet for at det manglet revolusjonær ånd og for at hovedpersonen var passiv. Filmen ble sett av 5 millioner i Polen.^[5][6]

Władysław Szpilman (Adrien Brody), en berømt polsk-jødisk pianist som jobber for Warszawa Radio, ser hele sin verden falle sammen ved invasjonen av Polen 1. september 1939 og det påfølgende utbruddet av andre verdenskrig. Etter at radiostasjonen blir rystet av eksplosjoner fra tysk bombing, går Szpilman hjem og finner ut at Storbritannia og Frankrike har erklært krig mot Nazi-Tyskland. Han og familien hans gleder seg, de tror krigen vil ende raskt.

Når den tyske hæren går inn i Warszawa, blir levekårene for den jødiske befolkningen gradvis forringet etterhvert som rettighetene deres langsomt hules ut: Først tillates det bare en begrenset mengde penger per familie, deretter må de bære armbånd med blå Davidsstjerne for å identifisere seg, og til slutt, i november 1940, blir de alle tvunget inn i skitten i Warszawagettoen. Der står de overfor sult, forfølgelse og ydmykelse fra SS og den alltid tilstedeværende frykten for døden, tortur og sult. Nazistene blir stadig mer sadistiske og familien er vitne til mye skrekk påført andre jøder. I en scene går en gruppe av Einsatzgruppen, ledet av en underoffiser, inn i leiligheten over fra Szpilmans. De beordrer familien i øverste etasje å stå, og når en eldre mann i rullestol ikke er i stand til å reise seg tar SS tak i ham og kaster ham ut fra balkongen. Resten av familien blir deretter tatt ut på gaten og skutt, og SS kjører av sted og kjører over kroppene langs veien.

Ikke lenge etter blir familien, sammen med tusener av andre jøder samlet sammen som en del av Aksjon Reinhardt for å deporteres til konsentrasjonsleiren Treblinka. Mens jødene blir tvunget inn i jernbanevogner, blir Szpilman reddet i siste øyeblikk av en fra det jødiske ghettopolitiet som tilfeldigvis er en venn av familien. Separert fra sin familie og sine kjære, klarer Szpilman å overleve. Først blir han tvunget inn i en tysk bygning inne i ghettoen som slavearbeider. I løpet av denne perioden, betror en annen jødisk arbeidskar Szpilman to kritiske biter med informasjon: En, at mange av de overlevende jødene kjenner til de tyske planene om å utrydde dem, og to, at et jødisk opprør mot tyskerne er under planlegging. Szpilman tilbyr seg å hjelpe til med forberedelsene. Han blir satt til å smugle våpen inn i ghettoen, og på ett tidspunkt blir han nesten tatt.

Senere, før opprøret starter, bestemmer Szpilman seg for å gå i dekning utenfor ghettoen. Her er han avhengig av hjelp fra et ikke-jødisk ektepar som fremdeles husker ham: Andrzej Bogucki og hans kone Janina Bogucki. Mens han bor i skjul, blir han vitne til mange grusomheter begått av SS, for eksempel de mange drapene, jøder som blir slått og brent, og andre forferdelige ting. I 1943 får Szpilman også se Warzawaghetto-opprøret som han vært med på å skape, og dens etterspill idet SS-makten kommer inn i ghettoen og dreper nesten alle de gjenværende opprørerne. Ett år går og livet i Warszawa forverres ytterligere. Szpilman tvinges til å flykte sin første gjemmested når en tysk nabo oppdager at han gjemmer seg der. På sitt andre gjemmested, i nærheten av et tysk militærsykehus, blir han vist inn i et rom med et piano og får deretter beskjed om å være så stille som mulig. Her dør han nesten av gulsott og underernæring.

I august 1944 starter den polske motstandsbevegelsen Warszawa-oppstanden mot den tyske okkupasjonen. Szpilman ser de polske opprørerne kjempe mot tyskerne utenfor vinduet sitt. Igjen unnslipper Szpilman såvidt døden når en tysk tank bomber leiligheten han gjemmer seg i. Warszawa er praktisk talt jevnet med jorden og er avfolket som følge av kampene (se kjølvannet av Warszawa-oppstanden). Etter at den gjenværende befolkningen i Warszwa er blitt deportert fra ruinene og det tyske SS flyktet fra den sovjetiske hæren som nærmer seg, er Szpilman igjen helt alene. I bygningene som fremdeles står søker han desperat etter mat. Mens han prøver å åpne en boks med hermetiserte grønnsaker, blir Szpilman oppdaget av en kaptein i Wehrmacht, Wilm Hosenfeld (Thomas Kretschmann). Når han avhører Szpilman og oppdager at han er en pianist, ber Hosenfeld Szpilman å spille noe for ham på flygelet for å få bli i bygningen. Den utmagrete Szpilman, fortsatt et musikalsk geni, spiller "Ballade i G-moll, op. 23" av Frederic Chopin.

Hosenfeld lar Szpilman få fortsette å gjemme seg på loftet i bygningen og bringer ham selv mat regelmessig, og sparer dermed livet hans. Enda et par uker går, og de ​​tyske troppene blir tvunget til å trekke seg fra Warszawa på grunn av front-troppene til Den røde armé. Før han forlater området, spør Hosenfeld Szpilman hva han heter, og, etter å ha hørt det, bemerker han at det er et passende navn for en pianist (Szpilman er den polske gjengivelse av den tyske Spielmann, som betyr "mann som spiller"). Hosenfeld lover også å lytte til Szpilman på polsk radio. Han gir Szpilman sin egen Wehrmacht-uniformsfrakk. Frakken blir nesten fatal for Szpilman når de polske troppene som kommer for å befri det som er igjen av Warszawa, tar ham for å være tysk offiser og skyter på ham. Han klarer etterhvert å overbevise dem om at han er polsk, og de ​​stopper skytingen. En soldat spør ham hvorfor han har på seg en Wehrmacht frakk, og Szpilman svarer bare, "jeg er kald."

Når en gruppe nylig frigitte fanger fra en konsentrasjonsleir passerer en inngjerding med tyske krigsfanger som sitter på bakken og voktes av sovjetiske soldater, begynner de kollektivt å skjelle ut fangene, sammen med en sint polakk som hadde vært fiolinist, nå uten sin dyrebare fiolin. En synlig slått Hosenfeld, bare en skygge av sitt stolte jeg, kommer opp til gjerdet og spør fiolinisten om han kjenner til Szpilman, en polsk radiopianist, bekrefter fiolinisten dette. Hosenfeld sier at han hjalp ham i skjul og spør om Szpilmann kan gjengjelde tjenesten. Szpilman, som nå spiller live på Warszawa Radio, får besøk i studio av fiolinisten, som tar ham med til stedet der fangene var. Men fangene er nå borte sammen med alle spor etter dem. I filmens siste scene, utfører Szpilman triumferende Grande Polonaise Brillante i Ess-dur, op.22 for klaver og orkester av Frédéric Chopin for et stort publikum. Teksten på slutten av filmen forteller at Hosenfeld døde i en russisk krigsfangeleir i 1952 og Chopins musikk spilles gjennom rulleteksten.

• Adrien Brody som Władysław Szpilman.
• Thomas Kretschmann som kaptein Wilm Hosenfeld.
• Frank Finlay som Samuel Szpilman.
• Maureen Lipman som Edwarda Szpilman.
• Emilia Fox som Dorota.
• Ed Stoppard som Henryk Szpilman.
• Julia Rayner som Regina Szpilman.
• Jessica Kate Meyer som Halina Szpilman.
• Ronan Vibert som Andrzej Bogucki.
• Ruth Platt som Janina Bogucki.
• Andrew Tiernan som Szalas.
• Michał Żebrowski som Jurek.
• Roy Smiles som Itzhak Heller.
• Richard Ridings som Mr. Lipa.
• Daniel Caltagirone som Majorek.
• Valentine Pelka som Dorotas ektemann.

Anmelderen Leonard Quart skriver at filmen er fri for melodrama, spenning og voyeurisme, i motsetning til for eksempel Schindlers liste.^[2]

Under Den 75. Oscar-utdelingen vant Pianisten Oscar for beste regissør, beste mannlige hovedrolle og beste adapterte manus.^[7] Filmen var nominert til beste film, beste kinematografi, beste kostymedesign og beste filmklipp.

Ved filmfestivalen i Cannes i 2002 ble den tildelt gullpalmen.^[8]

• (en) Pianisten på Internet Movie Database
• (no) Pianisten hos Filmfront
• (no) Pianisten på NRK TV
• (sv) Pianisten i Svensk Filmdatabas
• (da) Pianisten i Danmark Nationale Filminstitut
• (en) Pianisten på AllMovie
• (fr) Pianisten på Allociné
• (nl) Pianisten på MovieMeter
• (de) Pianisten på filmportal.de
• (en) Pianisten på Turner Classic Movies
• (no) Pianisten hos Filmweb (arkivert)