Callistus I

FødtUkjent dato
RomaDød222
RomaBeskjeftigelseKatolsk prest Embete

• Pave (218–222) 

GravlagtSanta Maria in TrastevereValgt217Innsatt217SaligkåretKort tid etter sin dødHelligkåretKort tid etter sin dødFestdag14. oktoberForgjengerZefyrinusEtterfølgerUrban I

---

Callistus, av gresk κάλλιστος kállistos (en superlativ av adjektivet καλός kalós «god») var et hyppig benyttet navn på munker (ingen lydregler i latin kan forklare x-en i parallellformen Calixtus, men en påvirkning fra latin calix, «beger», jfr. norsk alterkalk, kan også tenkes), også kalt Calixtus; død 222, gravlagt 14. oktober 222^[1]) var pave fra 217 til sin død. Han er den første paven som nevnes i Depositio Martirum fra 300-tallet, og det er mulig han faktisk var martyr - selv om han levde i en fredelig tid under Alexander Severus som hadde kristen mor. Relikviene hans ble overført til Santa Maria in Trastevere-kirken på 700-tallet.^[2]

Callistus var av romersk ætt og vokste opp i Trastevere. Faren het Domitius og tilhørte slekten gens Domitia.^[3] Det man vet om hans liv, kommer for det meste fra hans bitreste motstandere, Tertullian og motpaven som forfattet Philosophumena, utvilsomt Hippolyt.^[4] Misnøyen deres er trolig basert på fakta. Ifølge Philosophumena var Callistus slave hos den kristne Carpophorus som tjente ved keiserens husholdning og betrodde Callistus store pengesummer som han startet en bank med, der hans medkristne deponerte pengene sine. Disse satte Callistus over styr.

Callistus drev sin bankvirksomhet slik at han ble dømt til tredemøllen; men hans medkristne gikk i forbønn for ham så han slapp fri. Litt senere trengte han inn i en synagoge og forstyrret freden, kanskje i håp om å bli martyr; men i stedet ble han dømt til å piskes og sendes på straffarbeid i steinbruddene på Sardinia - normalt jevngodt med en dødsdom. Denne gang gikk keiser Commodus' elskerinne Marcia i forbønn for ham, og snart var han på frifot igjen.^[5]

Pave Zefyrinus kalte Callistus tilbake til Roma og ordinerte ham som diakon. Han ble pavens nærmeste rådgiver og blant annet forstander for de kristne katakombene ved Via Appia Antica som fortsatt Calixtuskatakombene. 46 paver og anslagsvis 200 000 martyrer ble gravlagt der. Etter hvert ble han en «grå eminense» som satt med den reelle makt i kirken.

Da Zefyrinus døde i 217, ble Callistus valgt til pave. Konservative kretser blant geistlige og legfolk protesterte mot dette. Blant sentrale motstandere var Tertullian og Hippolyt. Sistnevnte hadde vært en sterk kandidat i valget, og han nektet å godta utfallet. Dermed lot han seg velge av en skismatisk gruppe og ble den første motpaven. Dette er det første kjente skisma i kirkehistorien.

Callistus' valgspråk skal ha vært: «La ugresset vokse med hveten! Det betyr å la også synderne bli i menigheten, for den er som Noahs ark, der det både var rene og urene dyr.» Derfor lot han høybårne kvinner gifte seg med slaver og lavættede menn, som de etter romersk lov ikke kunne gifte seg med uten å miste sin egen rang.^[6] Striden med Hippolyt dominerte Callistus' pontifikat og ble ført med harde midler. Hippolyt anklaget Callistus for utukt og brukte hans fortid som slave mot ham. Callistus på sin side ser ikke ut til å ha fordømt Hippolyt.

En av de alvorligste anklagene mot Callistus kom da han meglet mellom to grupper med forskjellig syn på inkarnasjonen. Hippolyt mente han var positivt innstilt til monarkianerne og stemplet ham som sabellianer. Dette stemmer dårlig med virkeligheten, ettersom det var Callistus som hadde ekskommunisert Sabellius, modalistenes intellektuelle leder som lærte at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd ikke var reelle forskjeller i guddommen, men bare ulike former for åpenbaring. Callistus hevdet at det bare var en dom som var avsagt for å dekke over pavens eget modalistiske syn. Callistus ser ut til å ha hatt et syn som ligger mellom modalismen og Hippolyts lære, som skilte ut «Ordet» («Sønnen») som en egen person, i så stor grad at Callistus mente det var en form for diteisme («to-guderi»).

Hippolyt anklaget også Callistus for å være for ettergivende i disiplinære spørsmål. Blant annet lot han en biskop som hadde begått alvorlige forseelser, fortsette i embetet, og han var villig til å ordinere menn som hadde vært gift flere ganger. Han fordømte ikke prester som giftet seg, og åpnet kirken for konvertitter fra kjetterske og skismatiske sekter, uten å pålegge dem å gjøre bot først. Han tillot også at personer som hadde begått drap og utroskap, kom tilbake til kirken, og la dermed grunnen for den forståelse av skriftemålets og botens virkning som Den katolske kirke har i dag.

Callistus innførte «tamperdagene» (av tysk: Quatember, fra latin: quattuor tempora («fire tider»), navn på «kvatemberdagene» i det katolske kirkeåret. En mer vanlig betegnelse i Norge er «imbredagene»^[7]). Disse var serier på fire fastedager i den første uken av mars, juni, september og desember.

Han regnes som en av de første paver som virkelig definerte paveembetet, og er beundret for sin livsbejaende innstilling. Han arbeidet også for at biskopene skulle få økt innflytelse, og hevdet at enhver biskop har del i «nøkkelmakten» som Kristus gav til apostelen Peter. Dette er en tidlig formulering av kjernen i den apostoliske suksesjon.

Callistus døde i 222 og ble ifølge tradisjonen gravlagt 14. oktober, som er hans minnedag. En legende hevder at han døde som martyr da en folkemengde kastet ham ned i en brønn der kirken Santa Maria in Trastevere står; men han nevnes ikke i martyrlister før over hundre år etter sin død.

Først ble han gravlagt på Calepodius' gravplass (Cymiterium Calepodii) ved Via Aurelia, men ble flyttet til Santa Maria in Trastevere-kirken av pave Hadrian I (772-95). Noen tiår senere ble han flyttet igjen, da pave Gregor IV (827-44) fikk ham gravlagt under høyalteret i Santa Maria in Trastevere.^[8]

• «Catholic online, St. Callistus I». Besøkt 25.01.2019. 
• «Den katolske kirke, Den hellige pave Eugenius I». Besøkt 25.01.2019. 
• «Liber Pontificalis». Besøkt 25.01.2019. 

Forgjenger: Zefyrinus

Pave (liste over paver)

Etterfølger: Urban I